MINE TANKER OG FØLELSER

 

Jeg har klart meg gjennom  1 år og 3 mnd i dag 6 nov med store utfordringer, og veien er ennå lang å gå, jeg skal gjennom mye mer, kanskje jeg ikke kan feire jul og nyttår med familien i år,😢 men jeg kan takle det selv om det vil bli vanskelig, for jeg vet at jeg kan få tilbake livet mitt. Tenker veldig på alt min nærmeste familie har måtte tåle fra meg med mine utbrudd og frustrasjon, dem har virkelig vært enestående ❤️

Men alle dere som jeg trodde var vennene mine har bare blitt borte. Noen av dere har  hatt et par plikt besøk eller ringt og sendt melding. Men jeg er ikke dum, skjønner jo at det har vært fisking og utnyttelse. Føler meg dolket i ryggen. Men jeg får til det jeg vil uansett, Karma’n vil slå tilbake en dag 👍 

De få som har blitt og de jeg har fått er gull verdt , men jeg kommer aldri til å utgi meg så mye igjen til noen 

DJEVLEN I MEG

Djevelen i meg
Du vet jeg vil du skal ut
Hvorfor gjemmer du deg?
Jeg liker deg ikke
Du er en del av meg
Overbeviser meg
Jeg kan ikke motstå deg
Mørket konsumerer meg
Du leker med meg
Lurer meg inn i ditt nett 
Jeg hater spillet ditt
Du lever inni meg
Vis meg ansiktet ditt
Du gjemmer deg bak en maske
Manipulerer meg
Du tar alltid forskjellige former og veier
Jeg liker ikke mørket ditt
Du drar meg inn i ditt mørke
Sier ting jeg ikke vil høre
Du er djevelen i hodet mitt
Jeg vil bli fri fra deg og ditt mørke
LA MEG VÆRE

05-09-2018

SÅNN HAR DET BLITT OG SÅNN ER DET 

Det er ikke alltid det synes på utsiden det som er på innside, og det kan være vanskelig å forklare hvordan en har det.

For det er ikke alle plager som går over. Det er ikke alle sykdommer vi kan bli friske av. Og det er ikke alle som er forunt å leve livet sitt uten smerter. Jeg vet det er mange som har det på samme måte som meg.

Mange vet ikke hvordan man skal forholde seg til en som er kronisk syk, noe velger å trekke seg unna deg, fordi dem ikke våger å spørre....

Jeg har fått en stor sorg, som gjør meg lei meg, irritert og lett for å bli sint, dette går dessverre utover dem som står meg nærmest. 

Jeg ønsker ikke å være slik, men jeg klarer ikke å styre dette.... 

Mange vet at jeg har slitt i mange år med forskjellige diagnoser, veien har vært lang og tung, med mye motgang og angst. Jeg begynte med uspesifisert leddsykdom i 2009, begynte med behandling først på Kongsvinger sykehus, hvor jeg også fikk diagnosen fibromyalgi og artrose. Ja jeg vet ikke hvor mange diagnoser jeg har vært igjennom opp igjennom årene, men det er ikke få. 

Men for ca 4 år siden begynten jeg å bli skikkelig utredet for alt,  

Men oktober/ november 2014 ble jeg skikkelig utslitt, hadde kraftige brystsmerter, ble sendt flere ganger med ambulanse til Kongsvinger sykehus hvor dem ikke fant ut hva som var galt men konkluderte med at det var ‘’Nerver og angst‘’ fordi ikke EKG viste noen tegn eller slo ut på noen som helst måte. Jeg gikk med disse smertene i flere måneder, fikk nitro av min fastlege som også fler ganger sendte meg opp på sykehuset, men jeg ble alltid sendt hjem.

24 Januar 2015 var jeg og min sønn på Kongsvinger for å handle, tror nok ikke jeg burde ha kjørt bil, men det var jo bare denne angsten som var problemet, så jeg tok bilen. Jeg husker vi gikk inn på Kongssenteret, jeg sa til min sønn at jeg måtte gå ut for jeg ble så svimmel. Det var det siste jeg husket før våknet jeg på gulvet med masse stemmer rundt meg. Jeg tenkte har jeg kommet til himmelen. Jeg hadde ikke det, men det var mange engler rundt meg som tok godt vare på meg og fant sønnen min, jeg fikk så vidt se han før jeg ble sendt i ambulanse opp til Kongsvinger sykehuset igjen. Der ble jeg igjen undersøkt uten funn og med samme beskjed om at dette var angst som alle gangene jeg hadde vært der tidligere, så jeg var klar til å bli sendt ut igjen. Men så kom det en lege som sa se på disse papirene hvor mange ganger hun har vært inne med samme smerter. Vi må legge henne inn å få tatt prøver av henne. Og som sagt så gjort lå jeg på mottagelsen hvor det ble tatt prøver, som jeg fikk svar på sent på lørdags kveld, at jeg hadde hatt et hjerteinfarkt. Ble sendt fra Kongsvinger sykehus til Ullevål på mandags morgen hvor jeg ble tatt i mot av et helse team fra en annen verden som tok godt vare på meg. Ble satt opp til å få satt inn stent, jeg husker jeg tenkte mye rart mens jeg ventet.

Da jeg kom inn på det rommet hvor jeg skulle behandles kom mange følelser, som slik kommer jeg til å dø, kommer jeg til å kunne leve normalt etter dette pluss mye mer.

Pr dags dato er det vel hjertet som er det beste på meg.

De siste årene har jeg vært ut og inn av sykehus, rehabiliteringer som har vært både på godt og vondt. 

Som jeg nevnte tidligere her så har diagnosene vært mange, men nå er den endelige diagnosen en bindevev sykdom som heter systemisk sklerose som skremte nesten livskiten ut av meg, for det eneste jeg hadde hørt om denne diagnosen var at det ikke fantes noen behandling her i Norge og at dette var en sikker død, men etter mange samtaler med behandlere og andre som har denne sykdommen har jeg blitt roligere og vet at en kan leve mange år med den. Jeg har en diffus form, så har jeg Raynauds syndrom ( likfingre ) dette rammer også tær, men jeg får en god behandling nå, jeg bruker Metex 1 gang pr uke og får ilomedin injection hver 3 mnd og det virker som å hjelpe meg godt.

Men jeg har mange tunge stunder, gråter mye og er mye sint og irritert, men jeg mener ikke å være sånn, men dette er det de nærmeste som merker og jeg har så dårlig samvittighet for dem.

Til dere som møter meg ute ser det ofte ikke, men om jeg en dag ikke hilser eller snakker med dere er det fordi dagen er jævlig.

Men det kan også være at jeg vet hvem dere er, men ikke husker hva dere heter, for hukommelsen kan svikte meg på veldig dårlige dager..

Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men for å si at jeg ikke er lat eller ikke gidder å gjøre noe, men det er faktisk blitt slik at jeg til tider ikke orker noe

• Solveig Madlen

Søndag 15.04.2018

15.04.2018
Oisann har jammen en blogg og jeg gitt 😂
Ja mye har skjedd siden sist jeg skrev her inne.

ULLEVÅL 

SYKEHUS 26-01-2015

Ullevål sykehus 26.01.2015 kl 13.21. Ligger her i senga å venter på at legen skal komme å ta meg inn til Angio ( opp i åren til hjertet ) få å finne ut hvor stort hjerteinfarkt jeg har hatt og hvor tette årene mine er. Om jeg skal blokkere ut eller om det blir inngrep. Blodprøvene viste også nyresvikt. Så til det som skremmer meg mest akkurat nå, det er risikoen rundt undersøkelsen, det er jo alltid en risiko med alt. Legen plikter å opplyse om det. Det kan bli komplikasjoner, dvs hvis dem er borti noe på veien inn kan det frembringe et nytt hjerteinfarkt. Og så kan det gi hjerneslag. Måtte be om å få være alene en stund på rommet akkurat da, det første jeg tenkte var, hva ville pappa at jeg skulle gjort? Jo han hadde nok villet at jeg skulle gjennomføre dette. Ringte hjem for å snakke med familien min, dem ville også at jeg skulle gjennomføre dette. Så begynte jeg å tenke hvor mange som har hatt denne operasjonen, så hvorfor skulle ikke det gå bra. Da pleierne kom å hentet meg til operasjonen, han trillet meg gjennom den lange korridoren hvor alt føltes så hvitt, møtte mange leger i grønne frakker, det begynte å suse i hode på meg, det var så langt og tusen tanker gikk gjennom hode på meg. Ble liggende en liten stund på gangen, og da begynte tankene å surre igjen på alle de gangene jeg har hatt anfall, hvorfor ikke Legevakten tok meg på alvor da jeg kom inn med ambulanse 05.01.2015 med hjertesmerter / krampetrekning, jeg hadde da ha 7 anfall.. Jeg fikk bare beskjed om å reise hjem snakke med en go venninne eller gå meg en tur for så lenge EKG var fin og hun ikke kunne høre noen lyder over hjertet eller lungene så var dette angst, selvom jeg sa at nitroglyserin hadde hatt efekt, men det skulle jeg ikke tenke på. Så jeg trenkte at da er det vel det da, så je reiste hjem med samme smertene i dagene fremover og følte meg som en syter og en hyppokonder. Det falt meg ikke inn å kontakte lege eller legevakt igjen, for det er jo ikke noe feil med meg, dette var bare " nerver " . Men etter mye mas og oppfordringer av familien så tok jeg kontakt med med min fastlege. Fikk time hos henne 09.01.2015, som raskt tok dette på alvor og henviste meg til røngten og Kardiolog, men det er jo ventetider alle steder, så hun sa jeg kunne bruke nitro ved anfall 20.01.215 var jeg på røngten kl 10.30 men hadde fortsatt ikke fått brev fra Kardiologen. 22.01.2015 kl 13.00 var jeg hos min fastlege, som da ikke hadde fått svar fra røngten, hun sendte purring til Kardiolgen. Så da var det bare å vente på svar da, men da hadde anfallene avtatt litt, så jeg og Espen reiste til Sverige, jeg ble veldig sliten men merket ikke noe smerter da jeg kom hjem heller, så da tenkte jeg at dette kanskje hadde vært angst hele tiden. 23.01.2015 Sånn rundt kl 09.Våknet jeg med skikkelige smerter/kramper i brystet og ut i begge armene, tok da en nitro, og smertene avtok, dem kom igjen etter ca 1/2 time, tok da en nitro og smertene avtok. Jeg gikk i dusjen og der fikk jeg et nytt anfall, så da tok jeg en nitro til. Da avtok smertene og dem kom ikke tilbake. Så etter en god stund reiste jeg og sønnen min Lasse for handle, vi valgte av en merkelig grunn å reise til Kongsvinger på Kongssenteret for å handle. Jeg tok en nitro før vi gikk inn Mens vi var inne på Meny ble jeg veldig uvel, jeg husker jeg sa til Lasse at jeg måtte ut for jeg ble så uvel. Jeg gikk ut i gangen hvor jeg så en krakk som det satt en eldre mann på, men han reiste seg å gikk, satte meg ned på krakken, det eneste jeg husker etter er at jeg kjente en merkelig lukt. Jeg våknet av at det var kaldt og jeg så masse ben rundt meg, hvor lenge jeg hadde vært borte vet jeg ikke, men det kan ikke ha vært så lenge, for Lasse var ikke der, menneskene rundt meg forklarte at jeg bare hadde falt rett frem og ned på gulvet. Dem spurte om jeg var alene, jeg sa jeg var der sammen med sønnen min, men at jeg ikke viste om han var i butikken enda, jeg forklarte at hvis han var inne i butikken så gikk han med en kurv med 2 krykker i, en ung gutt gikk inn å hentet han. Jeg fikk så vondt av han, da jeg så hvordan han reagerte og anisktsfargen hans var hvit. Securitas kontaktet 113, som kom fort til. Jeg ble fraktet ut, det eneste jeg tenkte på var Lasse som jeg ikke hadde fått snakket med. Jeg ble kjørt til Glåmdal Legevakt, det jeg tenkte var, ja ja hit bare for å høre at alt er bra, fo EKG og blodtrykk var fortsatt bra, ble stilt masse spørsmål om ditt og datt, følte meg egentlig bare flau og dum. Jeg sa til legen at jeg hadde tatt 3 nitro hjemme og 1 på senteret. Legen sa at han ville legge meg inn til observasjon over natten selv om EKG og blodtrykk var bra. Så jeg ble trillet inn fra legevakt til Mottagelsen, etter en stund kom Lasse og min søster Gerd, det var godt å få snakke med han. Han hadde fått Gerd og Allfinn til å komme å hente han og bilen. Jeg ble lagt på medisinsk i 3 etg hvor det ble tatt masse prøver. Lasse og Espen kom opp til meg, jeg var så sår og lei meg, jeg ville være med hjem. Men det fikk jeg ikke. Fikk på meg hjetemaskin som skulle vise hvordan hjertet mitt slo. Så litt på tv, men sovnet ganske fort, ble vekket ut på natta av dem ta blodprøve og ny EKG. Søndags morgen fikk jeg vite at jeg hadde hatt hjerteinfarkt og at dem skulle snakke med Feiring og Ullevål sykehus. Må si at dette kom som et sjokk ettersom jeg i 18 dager hadde hatt disse smertene og EKG og blodtrykk var så fint på meg, men samtidig så var det en lettelse over at det ikke var min psyke som det var noe galt med. Da på søndagskvelden kom legen inn til meg og forklarte meg at jeg skulle til Ullevål på mandag. Alt gikk bra, det ble blokkert ut 2 årer som var veldig tette. Så nå er det bare å ta litt med ro en stund, så er jeg nok god som ny igjen Men jeg kommer nok aldri til å stole kun på EKG, så hvis dette gjentar seg så forlanger jeg den blodprøven som kalles hjertemarkør.

" HELE ODALEN BAKER " 

Må si jeg er veldig stolt av min sønn Lasse Andre, som har en stor lidenskap for kakebaking og lage mat generelt. Han har hatt mange oppdrag i forbindelse med flere anledninger .  

Da han fikk spørsmål om han ville være med på " Hele Odalen baker " tenkte han seg ikke så mange gange før han svarte ja, noe ieg som mamma ble veldig glad for :)

Lasse`s kake :) Frasier

 

 Det var mange flotte kaker, totalt 17 sktk som deltok med sine kaker 

Her er dommerene

Lasse var så heldig å fikk et bilde med Anne Brith Davidsen som var med på "Hele Norge Baker"

Og som driver sitt eget konditori på Sørumsand " Villa Perlesukker "

http://villaperlesukker.no/

http://www.odalsportalen.no/Nyheter/2014/10/18/Bakefestival

TAR BLADET FRA MUN

Nå tar jeg bladet fra munnen å forklarer meg her. Til alle dem av dere som ikke klarer å skjønne hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg er deprimert, og at jeg plutselig bare sover en hel dag, les dette for det er en grunn. Jeg er syk, jeg mister masse hår og har masse smerter, jeg bruker ikke noe for mine sykdommer nå pga bivirkninger som er alvorlige. Det er vel ingen som kan tenke seg hvor mange ganger jeg bare gjemmer meg under dyna å gråter, for jeg savner mitt gamle liv. Så hvis ingen forstår så er det ikke mitt problem

Sånn har jeg det nå

Sånn har jeg det nå

23.09.2013

Hei alle sammen :). Det er synd å syte og klage på en så vakker dag som dette. Jeg har som jeg har nevnt tidligere FM, Sjøgren syndrom, Palinder syndrom og Fatique og har brukt masse medikamenter for dette, bla Metex (cellegift) plaqunil, sarotex og masse vitaminer. Men for ca 1 mnd siden ble jeg så syk så jeg var sikker på at jeg skulle dø. Det dukket opp sår over hele kroppen, noen steder så det ut som kraftig eksem og noen steder sprakk rett og slett huden min. Jeg fikk smerter i lungene og rundt hjerte, jeg klarte nesten ikke å røre meg. Jeg begynte med litt mer hårsvfall enn vanlig. Nå i dag kan jeg ikke ta hendene gjennom håret uten at jeg får fulle hendene og jeg gråter og gråter og jeg er redd. Men jes sluttet med medisinene da for ca 3 uker siden, bruker nå kun en lav dose Prednisolon og vitaminer, men Prednisolon skal jeg jo helst ikke bruke da jeg har diabetes. Men det er så frustrerende med smerter og alt håravfallet, folk sier til meg, men Solveig håret kommer jo igjen, jeg veto det jeg å og at jeg burde være glad for at jeg lever. Men alikevel er jeg fryktelig deppa.

Men jeg har en fantastisk lege på Lillehammer Revmasykehuse som virkelig tar meg på alvor. Har time hos han 10 oktober. Han ordner med ergoterapaut, sosionom og fysioterapi, samtidig som han skal finne medisiner som kan hjelpe meg til å få en bedere hverdag

FORANDRINGEN

Sånn er livet mitt nå!!!

09.06.2013

Denne Orkidèn er en av de vakkreste jeg har hatt, den er gitt med kjærlighet og varme. Jeg fikk den på min 44 års dag.
Egentlig så likte ikke jeg Orkidèr før, men nå forguder jeg dem, etter at jeg begynte å gi dem av min kjærlighet har dem gitt meg styrke i livet. Jeg er mer åpen og tør å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker. 
Jeg har også funnet roen med krystaller og pendler. Gleder meg til å finne ut mer om våre sanser og evner

Hei

Jeg har en side på facebook hvor jeg legger ut bilder jeg her tatt både i oppdrag og for morro skyld

Ta gjerne en titt

http://www.facebook.com/pages/Madlens-Foto/129875407196721?sk=page_insights

Litt Reklame

 

Dette bilde tok jeg av Flisa brua en sen sommer kveld i 2010

Åsnes komune bruker det på sin hjemme side

 

https://www.asnes.kommune.no/Los_struktur.aspx?MId1=4

Jeg har tatt alle bildene på header, utenom det ned de 3 små som sitter etter hverandre

Jeg har blitt spurt om jeg vil ta bilder i et bryllup 31 august

 



Etter oppholdet på Lillehammer

 

 

Ja det er det en uke siden jeg reiste opp til Lillehammer med en klump i magen om dette var noe for meg?? Ja det var virkelig noe for meg, mange biter har falt på plass.

Jeg skal prøve å forander kostholdet med minst 4 måltider daglig, begynne smått med trening, som stavgang. Har kjøpt meg staver, treningssrtikker og gym ball.. Så bare forkjølesen blir bedere så er jeg i full gang, kommer til å prøve meg på svømming, men på oppholdet klarte jeg det ikke, det var alt for varmt i rommrt + 34 grader i bassenget

 

Mitt opphold på Lillehammer Revmatismesykehus

 Lillehammer Revmatismesykehuset

Den røde bygninge ble satt opp i 1915 og ble brukt il folk som hadde tuberkolose

Søndag 24.02.13

Jeg reiste i dag opp til Lillehammer Revmatismesykehuset med blandet følelse på hva dette oppholdet vil gi meg. Jeg ble godt tatt i mot av pleierne her, men om dette er noe for meg gjenstår å se. For de andre som er her, er her på grunn av fibromyalgi og ryggvondt.

Jeg har jo en del andre plager som Sjøgren, Fatique – kronisk tretthet og akutt artritt i tillegg, men jeg håper dette kan hjelpe meg uansett. Nå skal jeg legge meg, så klarer å stå opp til frokosten kl 08.15 i morgen.

Mandag 25.02.13

Da har jeg kommet gjennom første dagen med masse informasjon om fibromyalgi og kronisk tretthet, Hatt samtale med lege Christina Spada. Hun var en fin lege som leste meg som en åpen bok. Skulle nesten tro at hu hadde levd livet mitt på både godt og vondt.

Så har vi hatt gruppesamtale med 4 og 4, når de andre på gruppa forteller om sin plager, så er det veldig mye likt som går igjen hos oss alle. Vi må lære å sette grenser, for kroppen gjør det den blir bedt om. Må tenke om det er mulig å gjøre ting lettere.. Det er mange av dem som er her sammen med meg som har fått beskjed om at dem er late, og at det hadde vært lettere om sykdommen hadde syntes på en måte. Men det en kan si til dem som sier, så frisk å fin du virker, nå må du ha det bra  " men jeg er da ikke syk midt i trynet " Men har fått vite at Sjøgrenen ikke har forandret seg siden 2009 og det er positivt.

 

 

Tirsdag 26.02.13

 

Dag 2 med mer informasjon om fibromyalgi og kronisk tretthet. Tema mestring og muligheter. Prøver å finne en balanse i dagliglivet, familie og venner få dem til å forstå hvorfor jeg til tider ligger som et slakt og ikke orker å være med på alt der som folk som er friske kan.

Jeg må akseptere meg selv og godta at jeg ikke er 100% , det er jeg som bestemmer over livet mitt.

Jeg skal sette meg mål som jeg kan klare, men bare begynne i det små til og begynne med.

Jeg har faktisk vært i treningsalen i 1 time hvor vi lærte å varme opp med gange. Da vi var varme nok fikk vi bruke strikk som vi trente rompe, mage, rygg og lår. Så tente vi med stor ballong/ball som vi skulle bruke. Så har vi hatt foredrag av leger om sykdommen. Fibromyalgi ble godkjent sykdom i 1987. Har hatt ei fra fibromyalgi forbundet. Odal og omeng har en gruppe jeg skal søke opp, og melde meg inn i, det koster 350,- året og 500,- hvis et famile medlem melder seg sammen med meg

Har hatt en koselig kveld med muntre damer

Slik så foten min ut etter en 1 time med trening

 

 

 

 

                

Onsdag 27.02.13

 

Dag 3 har gitt meg mer svar på hva som kan gjøre hverdagen min beder, tenke positivt, ta 2 -3 min hver dag hvor jeg setter meg eller leggere meg og,  trekker pusten ut og inn et par ganger og lar skuldrene slappe av.

Jeg har hatt stavgang opp ti Maihugen ca 1 km opp, så hadde vi en liten runde der, men jeg og 2 av de andre i gruppa ble hengende etter dem andre, likte ikke hu som var veilederen våres, måten hun snakket til en medpasient på, hun hadde da ikke tid til å hjelpe henne med å få av noe på staven. Jeg mener nå da at en pleier (ergoterapaut) skulle hjelpe oss je da, men nei hu strente av gåre i en fart som ikke jeg klarte å gå. Men jeg gikk kanskje 3 km til sammen med 2 andre som ikke orket den farten.

Fikk kokt torsk til middag, det var ikke så ille den, eller denne uka har jeg spist røkt kolje Æsj det var ikke godt, og i går spiste vi vegtar lasagne, har smakt bedere. frokost, lunsj og kveldsmat er godt her.

Torsdag 28.02.13

 

Dagen i dag har ikke vært så god, fikk migrene anfall på morgen gruppa (Oppmerksomhet).

Så jeg gikk å la meg nedpå senga, etter at jeg tok nesesprayen. Ellers så har jeg tatt det rolig i dag, fikk sosekjøtt til middag og semulepudding til dessert, det var kjempe godt.

Har hatt en siste samtale meg Helga, kommer til henne, hun er en god gammel dame med masse erfaring med fibromyalgi.

Skal ha sosialt samvær nå den siste kvelden, blir rart å reise i fra dem man har levd så tett inn på i en uke, men jeg gleeeeeeder meg til å komme hjem til Odarn att, savner familien min

 

Men en ting må jeg bare dele med dere, natt til i dag skjedde det noe merkelig her, jeg hadde lagt meg, så plutselig hører jeg at håndtaket på badedøra sa klikk og døra gikk opp. Jeg sto da opp for å lokke den igjen. Men etter ca 15-20 min gikk den opp i igjen, så jeg har nok ikke vært alene her tror jeg.

 

 

 

 

 

 

 

2013

 

Januar

 

 

Ja da er vi godt inni 2013, og dette kommer til å bli et koselig år med familie forøkelse på 2 barn.

 

Må le litt for meg selv, jeg begynte på en tunika rundt disse tider i fjor. Og i går ble den helt ferdig, jeg har strikket den neste ferdig 3 ganger, men måtte til slutt kaste inn hånklet. Så en stor takk til Marianne Bjørgun som hjalp meg på tur igjen, så begynte jeg på igjen med tanke at nå klarer jeg dette. Men den gang ei, sendte den til  Merete Monge som strikket den ferdig for meg en stor takk til deg å. Så stakkars Silje S.Verket som måtte hjelpe meg med å få lommene rett på, så en stor klem og takk til deg å Silje.

 

 

 

 

Å nei jeg strikker ikke denne en gang til :)

 



 

 

Kjøkkenet endelig ferdig

 

 

 

 

Ja da ble endelig kjøkkenet ferdig, har tatt nesten 3 uker. Lasse rev ned slle skapene som var i fra 1900 og fjøstid. Men uten all hjelpen vi har fått av min bror Kjell Gunnar som satte opp alle platene på veggene. Espen og jeg malte veggene, men det var ikke mye jeg orket å male, så Espen måtte til slutt ta veggene alen. Så skulle jeg begynne å male skapene, men der var det for mye pirk, så dda ringte jeg til min venninne Anita Trøbråten og nesten tvang henne til å male for meg. Jeg har tålmodighet lik 0.

Jeg ble kjempe fornøyd med kjøkkenet :)